Norsk radio- og TVhistorie

Når det Norske fjernsynet offisielt åpnet i 1960, fikk det store konsekvenser for de andre massemediene. Når først virksomheten var i gang, gikk utviklingen raskt. Allerede i 1974 passerte antallet tv-lisenser en million, slik antallet radiolisenser først hadde gjort etter mer enn dobbelt så lang driftstid. I 1960-1970-årene nådde fjernsynet ut til hele befolkningen med de samme programmene. Det var alt fra seriøse teaterstykker til publikumsvinnere som Melodi Grand Prix. Alle de andre mediene ble påvirket av fjernsynet, og en tendens var at tonen ble mer uformell.

Fjernsynet hadde en egen påvirkningskraft gjennom de levende bildene, og undersøkelser viste at tv også skåret høyt når det gjaldt troverdighet hos publikum. Offentligheten reagerte på en ny og sterkere måte når internasjonale konflikter og katastrofer ble eksponert gjennom bilder og lyd, og mediet hadde en egen måte å påvirke opinionen på. Den politiske offentligheten ble også mer synlig, da det etterhvert ble diskutert i fjernsynets debattprogrammer.
I 1980-årene foregikk det store omveltninger i den norske mediestrukturen. Den viktigste endringen var at kringkastingsvirksomhet, som hadde ligget under NRK siden 1933, ble åpnet for konkurranse. Aviser som hadde hatt lokal eiere i generasjoner, ble børsnoterte investeringsobjekter. Gjennom satellitter og kabelnett ble internasjonale tv-sendinger tilgjengelig i norske hjem. Kommersialiseringen, det at markedet får styre, medvirket også til at innholdet i de norske mediene endret seg. Underholdning og lettere stoff fikk større plass.
Den første kommersielle nordiske tv-kanlen i det norske markedet var TV3, som fra 1988 kringkastet sine sendinger fra hovedkontoret i London via satellitt. Det samme året bestemte norske myndigheter at kabelselskapene ikke lenger skulle være nødt til å søke konsesjon for å videreformidle fjernsynssendingene fra satellitter. Denne avgjørelsen fikk en utilsiktet virkning: To norske aktører formidlet reklamefinansierte fjernsynssendinger via satellitt og slo seg senere sammen under navnet TVNorge. TV3 og TVNorge fikk snart en vesentlig del av både publikumsmarkedet og reklamemarkedet i Norge. Dette fikk fart på prosessen med å opprette en egen landsdekkende norsk kommersiell tv-kanal som kunne mottas med vanlig antenne.
Radiovanene hadde endret seg allerede før fjernsynet kom. Med bilradioer og reiseradioer kunne man høre på radio der man ønsket det. Radiolytting ble der vi kaller en sekundæraktivitet, noe men hører på mens man gjør noe annet. Men selv om radiolytterne endret adferd, hadde radioprogrammene til NRK fortsatt den litt høytidelige stilen fra den gang lytterne satt stille ved det store radiokabinettet i stua. Populær musikk og lettere poster var det lite av, og lytterne pleide derfor å høre på utenlandske kanaler. Etter hvert kom det lettere innslag også i norsk radio. "Reiseradioen" kom for første gang på luft sommeren 1963, og i 1965 fikk magasinet en permanent plass under navnet "Nitimen". Radioen lot fjernsynet få dominere om kvelden og la inn mer ressurser på tidspunkter der publikum ønsket å høre på radioen.
Selv om mediene var sterkt regulert av myndighetene gjennom monopoler og støtteordninger, hadde begrepet mediepolitikk liten plass hos folk flest. I 1981 bestemte Høyres kulturminister at det i en prøveperiode ville bli gitt konsesjoner til å drive nærradio, lokal-tv og videreformidling av internasjonale satellittsendinger for fjernsyn gjennom kabelnett. Det hadde vært motstand mot NRK-monopolet lenge, og bare noen måneder senere var flere nærradioer i gang. Organisasjoner og foreninger delte samme frekvens, og programmene kunne være svært forskjellige. I 1987 ble nærradiovirksomheten gjort permanent gjennom en egen lov. I følge den nye lovet fikk nærradioene anledning til å finansiere driften med inntekt fra reklame.

Kilder:

Mediemøter (Asbjørnsen, Holmen, Kjendsli, Totland og Aaberge)